Holding Nothing Back

Lenge siden det har vært et skikkelig musikkinnlegg på bloggen her nå, og da er det vel intet som passer bedre enn å ta opp tråden igjen med et album som det har vært knyttet mye forventning til den siste tiden.

Muse er jo et stort band, og har virkelig fått status som et stadionband (altså liveband som passer til å spille på meget store arenaer). Sist plate var jo i så måte en liveplate spilt inn på nye Wembley stadion i London med ca 100 000 publikumere, det sier litt.

Så da er det heller ikke rart at det, som nevnt, er knyttet mye forventning til denne platen, og mitt inntrykk er som følger;

Jeg vet ikke.

Jeg klarer liksom ikke helt å si om jeg liker eller misliker platen, eller om jeg skal forholde meg likegyldig til den. For det er mange elementer ved den som virkelig griper meg og fascinerer meg og, ja, som jeg virkelig liker. Samtidig er det noen elementer som i grunnen er litt irriterende, litt sære og unødvendige, men kanskje de allikevel passer inn?

Svaret jeg kommer frem til på det spørsmålet er vel samme svaret på om jeg liker den eller ei. Jeg trenger mer tid på den!

Uansett, det er ingen tvil om at de har dyrket ryktet sitt som stadionband på platen, her er det duket for fest og moro på enhver konsert og lydene som kjennetegner Muse er også å høre her. Selve platen avsluttes med et akt i tre deler som vokalisten selv har skrevet. Dette er sikkert veldig spennende og fint for folk som har musikkteorien sin i orden, der er ikke jeg. Foreløpig sitter det hele igjen som litt kjedelig for meg, akkurat nå.

Det må sies at platen er nok verdt å ha i samlingen sin, enten den er stor eller liten, for det er mye bra med den.

Beste spor så langt: Uprising, Undisclosed Desires, Unnatural Selection og MK Ultra.