Tanker om å stå stille eller være i bevegelse

Noen ganger skulle jeg ønske at tiden bare sto stille. At alt stoppet opp og tok en pause fra hverdagen slik den er.

Å ligge på grønne marker en fin vårdag, med skyfri himmel er noe av det beste som finnes. Å nyte det at man er til.

Noen ganger skulle jeg ønske at tiden gikk fortere.

Parallellen til kristenlivet mitt er fullt tilstede. Jeg ønsker å vokse, men noen ganger (eller kanskje litt for ofte) er jeg ikke villig til å ta de nødvendige skrittene som trengs for å komme seg videre. Noen ganger er det behagelig å stå litt stille der og.

Men den behageligheten forsvinner i grunn like fort som den kommer, og da kommer frustrasjonen snikende. Frustrasjon over at du gikk glipp av muligheten til å vokse, og det hadde kun kostet deg noen få skritt. Svir frustrasjonen mer enn skrittene koster?

For å komme ut av det å stå stille, må man noen ganger bryte ut av det typiske i livet. Vaner som har fulgt en lenge, eller virkelighetsoppfatninger som har slått seg til ro i tankegangen.

Noen ganger krever fremskrittet at man bryter ut av disse typiske tingene, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg skulle virkelig ønske jeg klarte bedre enn hva jeg gjør, men det har vel blitt til en liten vane å gi fortere opp når motgangen presser på.

Jeg tenker det som Mutemath synger i sin sang, Typical:

“Cause I know theres got to be another level
Somewhere closer to the other side
And I’m feeling like it’s now or never…
can I break the spell of the typical?”

Det er veldig interessant, frustrerende, lærerikt og spennende. Men kanskje aller mest utfordrende. Hvordan skal jeg bryte med mine vaner, når jeg har for vane å ikke bryte med de?

~ av oleseverin den 03/11/2008.