Holding Nothing Back

The Arcade Fire – Neon Bible

Jeg sier det bare en gang! Dette er albumet du bare MÅ HA!
For meg så er dette årets album allerede. Dette albumet er dømt til å bli en klassiker av de sjeldne.

Etter debut-utgivelsen og suksessen “Funeral” har håpene og forventningene til “Neon Bible” vokst seg enorme. Og Arcade Fire er bandet som innfrir til de grader.
God-følelsen, det skjulte talentet, lekingen,rocken, ja alt gjemmer seg i denne platen her.
Jo mer du lytter til denne platen, jo mer blir du fanget av fascinasjonen for den.
Jeg har blitt avhengig av den..

Arcade Fire kan vel best beskrives som det beste av David Bowie, det beste av Dandy Warhols, ja det beste av alle indie-band som noen gang har eksistert samlet i et indie-band.

Man skal lete lenge etter en så bra plate i våre dager, så en stor takk til kanadiske Arcade Fire for jobben de har gjort.
En ting til slutt: LØP OG KJØP!!

Anbefalte sanger: Med unntak av hele platen; “Intervention”, “Black Wave/Bad vibrations”, “Keep the car running”

Sondre er tilbake. Og endelig rocker han.
Og han får til å rocke. Platen er et mesterverk. Sondre er skapt for å rocke med gitaren sin og bandet.
Det som er så kult med Sondre, er at han tør å gjøre akkurat det han vil på cdene sine. Overgangen fra “Duper Sessions” til
“Phantom Punch” er enorm, mye av grunnen er at han gjør som han føler for.
“Duper Sessions” er en jazz-plate, inspirert av Cole Porter.
På “Phantom Punch” er rocken dominant, han poper, han punker og han gjør det med bravur. Cden er fengende fra start til slutt
og Sondre har endelig skapt en bra, gjennomført plate.
Der hvor de andre platene mangler det lille ekstra, slår “Phantom Punch” tilbake og leverer fullt ut.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har lengtet etter denne platen fra Sondre, helt fra jeg startet mitt “bekjentskap” med
ham, og jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg er storfornøyd med resultatet.
Tekstene er enorme, melodiene er gripende, og energien er til å ta og føle på. Noe som drar meg mot en konsert med Sondre i
hovedrollen. Det må jo bare bli enormt.

“Phantom Punch” er for meg årets norske plate så langt. Noe sier meg også at det kan vare året ut.

Anbefalte låter: “Say It All”, “The Phantom Punch”, “She`s Fantastic”

Endelig er oppfølgeren til suksess-albumet Clap Your Hands Say Yeah fra bandet med samme navn her. Bandet bragte tilbake
minner fra 60-tallet med sin forrige plate, og sammenligningen med Velvet Undeground var ikke til å unngå.
Så forventningene til den nye platen er høye, og kan Clap Your Hands innfri?

Ikke helt.

Platen er i lengden en noe kjedelig rockeplate, hvor man føler at man har hørt alt før. Platen er på mange måter lik den
første platen til bandet, men også er den forskjellig.
Clap Your Hands leker seg mye mer på den første platen, og det virker som om de ikke er helt modne for den suksessen som
de møtte etter den platen.
På den nye platen, Some Loud Thunder, serverer bandet også flere rolige pop-låter og forlater dermed også rocke-sjangeren
litt. Men stilen til bandet er gjenkjennelig fra den første platen, og er det noe bandet klarer så er det nettopp den
stilen. Vokalisten har et særpreg som er å ikke ha en veldig fin stemme, men en rockete, litt snøvlete 60-talls stemme.
Det låter tøft på noen sanger, men over tid blir man lei av en slik stemme til musikken.

Men det kan virke som om Some Loud Thunder er en slags eksperimentell plate. De vil prøve seg litt inn i pop-miljøet,
samtidig som de vil beholde “Velvet Underground”-sounden. Det lykkes ikke helt.
Hele platen er egentlig preget av litt stressende, snøvlete lyd, som om de ikke takler presset med å bli populære (som nevnt
før).

La oss håpe for bandet, og fansen, at dette endrer seg til en eventuell neste plate.

Anbefalte låter; “Satan Said Dance”, “Goodbye To Mother And The Cove”