On that day when I see
All that You have for me
When I see You face to face
There surrounded by Your grace
All my fears swept away
In the light of Your embrace
Where Your love is all I need
And forever I am free
Where the streets are made of gold
In Your presence healed and whole
Let the songs of heaven
Rise to You alone
No weeping no hurt or pain
No suffering You hold me now
You hold me now
No darkness no sick or lame
No hiding You hold me now
You hold me now
In this life I will stand
Through my joy and my pain
Knowing there’s a greater day
There’s a hope that never fails
Where Your Name is lifted high
And forever praises rise
For the glory of Your Name
I’m believing for the day
Where the wars and violence cease
All creation lives in peace
Let the songs of heaven
Rise to You alone
For eternity
All my heart will give
All the glory to Your Name
Dette er to sykt fine, rolige plater som er perfekt til å nytes foran peisen, i sofaen eller hvor som helst. Løp og kjøp (eller spotify de begge eller whatever)
Azzå, jeg har de siste dagene tilbragt mesteparten av mitt liv på lesesalen på MF for å skrive oppgave som jeg i kveld leverte med glans.
Oppgaven var å eksegere (altså dykke dypere i) Joh.4,19-26, som i kortversjon handler om Jesus som prater om tilbedelse med til den samaritanske kvinnen ved brønnen.
Nå skal jeg ikke gjenta hele oppgaven min, men heller sitere vers 23 fra the message å la det ligge som en virkelig oppbyggelig tanke å ta med seg i livet!
But the time is coming—it has, in fact, come—when what you’re called will not matter and where you go to worship will not matter. ¶ “It’s who you are and the way you live that count before God. Your worship must engage your spirit in the pursuit of truth. That’s the kind of people the Father is out looking for: those who are simply and honestly themselves before him in their worship.
Gud, jeg ber om at vi skal bli sanne tilbedere som søker deg med hele livet og med hele hjertet vårt. Takk for at du søker oss tilbake! Amen!
Prestestudiet er en finurlig greie. Her skal man i utgangspunktet bruke 6 (hvis du kjører fullt løp) år på å “lære” deg å lede en forsamling, på det å skulle være et åndelig overhode for en gjeng med folk som går i kirken.
Jeg har selvsagt mine teorier om hva som da burde prioriteres av undervisning, trening og hvordan det burde vektlegges i større grad enn andre tema.
Mine teorier viker til stadighet altfor mye i forhold til hva som blir undervist på Menighetsfakultetet, hva som ble undervist på Misjonshøgskolen når jeg gikk der.
Jeg kjenner jeg blir oppriktig trist og lei når faget “Innføring i Praktisk Teologi” går mer ut på kirkekunnskap, 6 timer diakoni, muntlighet og personlig uttrykk enn å faktisk gjøre de tingene som Jesus gjorde når Han levde blant oss.
Hvorfor kan ikke praktisk teologi handle om at man skal ut på gaten å se mirakler i form av helbredelser, frigjøring fra ting som binder en og et oppriktig møte med en levende Gud? Hvorfor kan det ikke handle om hvordan man skal møte mennesker som ikke blir møtt av samfunnet?
Og hvorfor i huleste skal jeg være interesserte i å kjøpe en prestekjole med tilhørende utstyr til 7-8000 kr?
Jeg er interessert i å se Guds rike gå fremover i denne byen, i Norge og i enkeltmennesker og for øyeblikket opplever jeg at jeg lærer fint lite om dette på prestestudiet som jeg faktisk går på. Fytti!
Montebellos trivelige teologistudenter har nå gjort sitt for at flere skal få ta del i galskapen som utspilles innenfor Husebybakken 12As fire vegger, to etasjer, tre stuer etc….
Lenge siden det har vært et skikkelig musikkinnlegg på bloggen her nå, og da er det vel intet som passer bedre enn å ta opp tråden igjen med et album som det har vært knyttet mye forventning til den siste tiden.
Muse er jo et stort band, og har virkelig fått status som et stadionband (altså liveband som passer til å spille på meget store arenaer). Sist plate var jo i så måte en liveplate spilt inn på nye Wembley stadion i London med ca 100 000 publikumere, det sier litt.
Så da er det heller ikke rart at det, som nevnt, er knyttet mye forventning til denne platen, og mitt inntrykk er som følger;
Jeg vet ikke.
Jeg klarer liksom ikke helt å si om jeg liker eller misliker platen, eller om jeg skal forholde meg likegyldig til den. For det er mange elementer ved den som virkelig griper meg og fascinerer meg og, ja, som jeg virkelig liker. Samtidig er det noen elementer som i grunnen er litt irriterende, litt sære og unødvendige, men kanskje de allikevel passer inn?
Svaret jeg kommer frem til på det spørsmålet er vel samme svaret på om jeg liker den eller ei. Jeg trenger mer tid på den!
Uansett, det er ingen tvil om at de har dyrket ryktet sitt som stadionband på platen, her er det duket for fest og moro på enhver konsert og lydene som kjennetegner Muse er også å høre her. Selve platen avsluttes med et akt i tre deler som vokalisten selv har skrevet. Dette er sikkert veldig spennende og fint for folk som har musikkteorien sin i orden, der er ikke jeg. Foreløpig sitter det hele igjen som litt kjedelig for meg, akkurat nå.
Det må sies at platen er nok verdt å ha i samlingen sin, enten den er stor eller liten, for det er mye bra med den.
Beste spor så langt: Uprising, Undisclosed Desires, Unnatural Selection og MK Ultra.
Vel, i helgen har det hvertfall blitt oppfylt i Husebybakken på Montebello.
Petter og meg har vært kreative, bakende husmenn som virkelig har lagt listen høyt for Ane når hun i kveld kommer tilbake!
Boller med smågodt var det siste som stod på menyen, og det resultatet ble temmelig nasty, styr unna!
I kveld satt Ane og jeg på altanen vår (ja, selvfølgelig har vi altan) og lo mye i 5 minutter av at jeg slo meg selv på reflekspunktet man finner rett under kneet.
Sykt enkel humor, men det enkle er ofte det beste?
